Ta kontroll over algoritmene

Når jeg leser om algoritmene som styrer hva som dukker opp i feeden og annonsene på sosiale medier, brukes ofte uttrykket ekkokammer. Vi blir vist mer av det samme som vi har vist interesse for tidligere. Det ligner jo veldig på «loven om tiltrekning» – at du får det du tenker på, og at det er energien og vibrasjonen du sender ut, som styrer hva som manifesteres i livet ditt.

I dataversjonen er det de tidligere handlingene og valgene dine på nettet som påvirker hvilke treff du får siden. Dette har blitt programmert inn i algoritmene. Men ulempen er at ekkokammeret dermed er forsinket. Det er først etter at du har søkt på, funnet og kjøpt en ting at feeden blir fylt opp av tilsvarende treff. Og da har du allerede gått videre. Derfor liker ikke folk ekkokamrene.

Så jeg gjorde et raskt eksperiment, for å se om den virkelige loven om tiltrekning uansett er sterkere enn algoritmenes blåkopi. Det er jeg selv overhodet ikke i tvil om. Men de fleste andre er nok det, så dette eksperimentet er for dem. Jeg satte en intensjon om at noe jeg sjelden søker etter eller får se, skulle dukke opp i Instagram-feeden på mobilen (siden det var den jeg hadde tilgjengelig), og formulerte det slik: «Jeg vil se en annonse for sko». Legg merke til at dette dekker både betydningen «jeg ønsker å se ..» og «jeg kommer til å se …»

De allvitende algoritmene hadde ingen tidligere historikk som skulle tyde på at jeg var spesielt opptatt av fottøy. Men da jeg rullet nedover – som fjerde innlegg og som den aller første annonsen jeg møtte – hva annet dukket opp enn vekslende bilder av føtter kledd med fargerike såler: «Slippers for people who don’t do slippers» (Mahabis). Det kom så fort at jeg nesten ikke hadde begynt å se etter det engang!

Erfaringen jeg vil dele er altså denne: Du kan få en algoritmestyrt, automatisert datastrøm til å følge din egen intensjon. Det eneste du trenger å gjøre, er å tenke gjennom «Hva ønsker jeg å se? / Hva ville jeg blitt glad for å se?» – prøv gjerne å lukke øynene og visualisere det – før du åpner nettsiden eller appen og starter din uendelige scrolling. Da vil du legge merke til at innleggene og annonsene blir mer i tråd med det du faktisk leter etter nå, istedenfor algoritme-ekkokamrenes utdaterte forslag om mer av det du er ferdig med for lengst. Lykke til!

Etterpåklok på forhånd

Når du har oppnådd noe, er det lett å se de stegene du tok som førte dit du er kommet, med klarhet og forståelse. Men underveis er det ikke like lett å se hvor det bærer. For der du havner er ikke alltid der du tror du er på vei.

Men hvis du nå ser bort fra hvor du tror du skal – peker det seg ut en retning eller ser du noe mønster utfra det du har gjort og lært eller hvor du har vært og hvem du har møtt? Noe du kanskje ikke engang har tenkt på, men som kommer til å være helt innlysende etterpå?

Hvis du ikke har det helt klart for deg hva som er målet ditt, så er det underbevisstheten som styrer deg. Det kan være positive overbevisninger eller begrensende tanker. Hvilke av disse som hjelper deg eller hemmer deg, viser seg gjennom valgene du tar og utfordringene og menneskene du møter underveis.

Om du finner ut at noe holder deg tilbake eller fører deg i en retning du innerst inne ikke vil gå, så har du mulighet til å endre tankene og overbevisningene, slik at de hjelper deg i stedet. Ved å se mønsteret underveis, istedenfor når du først er fremme et sted du ikke vil være, kan du være etterpåklok på forhånd.

Rollebytte

Rollene i omsorgen snur mellom barn og foreldre i løpet av livet, i takt med behovet for pleie og assistanse. Først tar foreldrene seg av barna, senere må barna ta seg av foreldrene.

Kanskje rollene som formidler av kunnskap og innsikt også snur. På et punkt kan barna ha passert foreldrene i forståelse og visdom pga. større åpenhet og modenhet i sinnet.
De har først fått nedarvet og overlevert foreldrenes samlede forståelse og erfaringer, som de bygger videre på, utdyper eller forkaster. Deretter går de videre, får større perspektiver, ser andre sammenhenger, gjør egne undersøkelser, får kunnskap fra flere kilder og trekker nye og bedre konklusjoner.

Alder er ingen forutsetning for visdom. Barn kan ofte være de klokeste. Det kan være at barnet er født inn i familien nettopp for å være budbringer og veileder for sine foreldre. Hvis du opplever at du har skjønt noe som foreldrene dine – eller besteforeldrene – ikke har oppfattet ennå, sørg for at de også får vite det. Det kan være nettopp den lærdommen de er her for å tilegne seg, og det er først nå – fra deg – de kan få den.

Jessnes eller Yesnes?

På pendlertoget mellom Oslo og Lillehammer passerer jeg hver gang jeg reiser et ekstra idyllisk sted ved vannkanten rett etter/før Hamar. Noen ganger husker jeg hva det heter, andre ganger kommer ikke navnet til meg. Nå har jeg sett skiltet, Jessnes.

Det ser ut til å være et område med fritidsboliger, hvor husene er lave og små, og hagene er viet fritid, hobbyer, avslapning og livskvalitet. Det gjelder også husene som ser mer bebodde ut. Ubekymrethet, luft, lys og vann. Rett og slett et fristed der man kan finne mening, lade batteriene og være tilstede.

Jeg kjenner en gryende følelse av at dette vil jeg være en del av. Kanskje det er noe ledig der – åpne, ubrukte områder, eller hager som kan deles. Jeg trenger ikke mye plass til et helgefristed for familien, siden jeg er tilhenger av minihus-bevegelsen og kompakte boenheter. Noen er i gang med bygging av akkurat det, ser jeg fra togvinduet. Stedet virker som skapt for sånne som meg.

For jeg har en anelse om at de som bor der, er mennesker som har lært å si ja – til seg selv, til verden, til livet, til øyeblikket og gleden over her og nå. At Jessnes egentlig er Yesnes. Og at steder som Yesnes stille vinker meg til seg og ønsker meg velkommen. Yes.

Din forventede levealder

Statistikk gir oss et tall for menneskets forventede levealder. På grunn av fremskritt innen medisin og helse, øker denne statistiske levealderen med ca tre måneder pr år, dvs at om tre år er forventet levealder blitt ett år lengre.

Men dette er et gjennomsnittstall, og folk lever både kortere og lengre. Så spørsmålet er: Er den statistiske forventningen også din egen forventning? Har du vurdert om levealderen er noe du kan påvirke selv? Selvfølgelig kan du det gjennom hvordan du tar vare på kropp og helse, men har det gitt deg en konkret forestilling om hvor lenge du regner med å leve? Er du fornøyd så lenge du følger gjennomsnittet, eller har du ønske om mer?

Jeg hadde lenge en plan om å bli hundre år. For jeg tror at straks du har tenkt tanken, er det større mulighet for at det blir virkelig. Og dermed har jeg samtidig redusert mine sjanser for å dø før denne tiden. Jeg har allerede sett for meg min egen 100-årsdag, og vet at den eksisterer. Ikke i detaljer, men at den kommer.

I det siste har jeg nå oppjustert min egen forventning, ikke minst siden statistikken hele tiden oppjusteres. Når jeg passerer hundre, er det faktisk blitt statistikkens forventede levealder. Ikke noe spesielt, altså. Så når mange blir 100 allerede i dag, ser jeg ingen grunn til at ikke jeg skulle bli godt over det. Min egen forventede levealder er nå 120.

Begrepet «forventet levealder» er bare en statistisk forventning om levealderen for gjennomsnittet av befolkningen. Men hva er DIN forventning, for deg selv? Tenk litt over det, så er det den du beveger deg mot. Og så kan vi snakkes i 2090.

Nye tider, ny forståelse

Leter du etter visdom og kunnskaper om livet? Gjennom historien er den samme visdommen og kunnskapen formidlet utallige ganger, på ulike måter. De store filosofene, Hermes, Buddha, Konfusius, Jesus, Einstein, Gandhi, John Lennon, Michael Jackson, Neale Donald Walsh, bare for å nevne noen.

Det er slett ikke noen automatikk i at den eldste beretningen er den riktigste – da vil man bare bli sittende fast i gamle dogmer og misforståelser, som svært mange dessverre gjør. Budskapet har nemlig alltid vært formidlet i en slik form at mottakerne var utrustet til å forstå det. For tusener av år siden måtte det fremlegges slik datidens mennesker tenkte. I dag kommer det på andre måter.

Nå tenker vi annerledes, og forstår mye mer av verden. Vi er åpne og mottakelige for mer konkrete, presise og komplekse budskap. Vi vet at banebrytende oppdagelser snur alt vi trodde på hodet, og er klare til å kaste våre gamle forestillinger dersom de nye er mer sannsynlige.

Derfor kan vi nå legge til side de eldgamle bøkene, og heller være oppmerksomme. For budskapet kommer hele tiden, helt til vi forstår. Hvor kommer budskapet fra nå? Hva er innholdet? Hvordan gjenkjenner du det som sant? Hvordan vil du bruke det? Hva kan det føre til? Hva betyr det for deg? Og for verden?

Tanker på menyen

Hjernen skaper ikke tankene eller idéene. Den blir presentert dem, som å bli vist en meny. Den avviser de uinteressante, og aksepterer de gode. Hvis hele menyen er kjedelig, blir den vist en ny meny. Og en ny.

Derfor trenger du ikke å prøve å presse idéene ut av deg selv og føle deg tom hvis det ikke kommer noe. Det er ikke der de er. Bare vær innstilt på å finne dem utenfor deg selv, og bli vist noen du tenner på. Idéene er der allerede, og du trenger bare akseptere dem og tillate at de blir virkeliggjort.

Det er heller ikke dine tanker. «Tankene dine» er egentlig «tankene DU GJØR TIL dine» ved at du aksepterer akkurat disse av den uavbrutte strømmen av tanker du blir presentert for.

Siden du har fri vilje, kan du påvirke denne strømmen selv. Ønsker du å tenke tanker om jul, så kommer de. Samme med tanker om barna, fremtiden, frokosten og katten.

Holder du tanken lenge nok, kommer det en ny tilknyttet tanke. Og en ny. Og en ny. Holder du den enda lenger gir du den moment, og da kan ting skje.

Er jeg snill selv?

La oss tenke oss en vanlig situasjon på julaften. Alle er i god stemning etter et hyggelig julemåltid, og barna er oppspilte og ivrige etter gaver. De roper på nissen, og plutselig kommer det en rødkledd skikkelse med hvitt skjegg og sekk på ryggen. Setter seg ned foran det nærmeste eller ivrigste barnet og spør «Er det noen snille barn her?» eller «Har du vært snill i år?» Men istedenfor å bare rope «Jaaaa!», svarer barnet: «Det har ikke noe å si om JEG har vært snill FØR, det som betyr noe er om DU er snill NÅ.»

Og der er vi ved det som burde være grunnen til og motivasjonen for å gi hverandre gaver. Er jeg som gir denne gaven snill nå? Men er jeg egentlig snill ellers? Har jeg evnen til å være snill? Er denne handlingen et bevis for meg selv på at jeg fortsatt har denne evnen? Hvorfor bruker jeg ikke denne evnen mer? Kan jeg være snillere resten av året? Hvordan føler jeg meg når jeg er snill, slik som nå? Er dette en følelse jeg ønsker å ha oftere? Er det slik det føles å være et godt menneske? Er jeg det?

Det betyr ingenting om mottakeren lever opp til noens krav til snillhet. Det som betyr noe, er om du selv er snill nok til å gi noe – av din godhet – uten å tenke på om mottakeren er verdig nok. Det er ikke noen som skal premieres for god innsats, eller dømmes ved ikke å få en gave. Det eneste du – din nisse – trenger å vurdere, er om du selv er snill nok til å dele det du har med andre, og om det er noe du vil gjøre mer av.

Julen og det nye året er en sjanse til å starte på nytt – til igjen å bli det gode mennesket du kanskje har glemt at du er.

Gangetabellen, igjen??

Vi bruker ofte begrepet «Livets skole». Som om det finnes et fast pensum om livet. Det ville forutsette at livet fortoner seg ganske likt for alle hele tiden, slik at pensumet faktisk er det samme. Men slik er det jo ikke. Den verden vi selv vokser opp i, er en ganske annen enn den våre foreldre har opplevd. Som igjen var helt annerledes enn besteforeldrenes.

Det eneste som er likt, er at verden forandrer seg hele tiden. I store og små steg. Men det skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi vi er der og deltar selv, som skapere.

Noen av vår første reaksjoner som barn når foreldrene viser eller sier at «slik er det», er instinktivt å spørre «må det være sånn?» Og så prøver vi å gjøre det eller forstå det på en annen og bedre måte. Dermed er vi i gang med å skape vår egen virkelighet. Og har uten å vite det fått vår første leksjon. Ikke i livets skole, men i skapelsesskolen.

Hver dag lærer vi mer om hvordan vi skaper verden rundt oss, ved å se de direkte konsekvensene av hva vi tenker og gjør. Tankene og handlingene våre gjør at verden forandres. Noen endringer syns vi er til det bedre, andre er vi mindre fornøyd med. Litt etter litt forstår vi akkurat hvilke måter å tenke på og hvilke handlinger som skaper de konsekvensene vi ser rundt oss.

50- og 60-tallet ble ikke til av seg selv. Verden slik den fortonet seg da, ble skapt av dem som opplevde den perioden. Fordi det var slik de – bevisst eller ubevisst – tenkte at livet var eller skulle være. Vi får ikke noe nytt 60-tall nå, for vi har tatt med oss det som var bra derfra, og forkastet det som var dårlig. Vår nåtid og våre liv er derfor skapt av oss selv. Hvis vi liker det slik og ønsker mer av det samme, kan vi fortsette med den skapelsen vi gjør nå. Men mange ønsker det annerledes.

Da må vi se omkring oss hvordan verden fortoner seg i dag, og hvilke leksjoner den gir som vi kan hente kunnskap og erfaringer fra. Den utgjør da et nytt semester med nyttig lærdom. Ikke i livets skole. Men i skapelsesskolen.

Når man trener på gangetabeller eller grammatikk, gjør man det igjen og igjen, helt til det sitter. Først da går man videre. Og som alle har erfart: Da trenger man ikke ta det frem igjen siden. Når man forstått leksjonen, opplevd mestring og fått læringsutbytte, kan man gå videre og bruke den nye kunnskapen til noe nyttig.

I verden rundt oss er det også ting som skjer igjen og igjen. Land kriger mot hverandre og myndigheter gjør de samme feilene som tidligere. Vi som mennesker opplever stadig samme type konflikter og vanskelige situasjoner. Hvorfor gjentar de seg hele tiden? Det er rett og slett fordi vi ikke har forstått de leksjonene i skapelsesskolen – at disse situasjonene er skapt av hvordan vi selv tenker og handler. Vi har ikke lært av dem ennå.

Når vi skjønner hvordan vi kan skape disse situasjonene annerledes, først da kan vi gå videre. Da har vi opplevd mestring. Da kommer ikke de samme uønskede situasjonene tilbake igjen – noensinne – og vi slipper å terpe mer på gangetabellen.

Lærdommen vi har fått sammen, går inn i menneskehetens kollektive bevissthet, og vi kan bruke vår nye kunnskap om skapelse til å gjøre verden bedre.

Bedøver sukker sansene?

Tidlig i boken «The doors of perception» av Aldous Huxley, beskrives den kjemiske virkningen av meskalin på hjernen. Hjernens drivstoff er sukker, men inntak av meskalin hemmer leveransen av sukker til hjernen.

Vi er jo vant til å oppleve verden gjennom et svært begrenset vindu, siden hjernen vår filtrerer bort det aller meste og sørger for at vi ikke skal bli overveldet av alle inntrykkene og all informasjonen vi egentlig er i stand til å motta. Meskalininntaket åpner ifølge boken tydeligvis dette vinduet. Samtidig som det altså bremser sukkerleveransen.

Det er derfor nærliggende å spørre: Er folk flest enda mer bedøvet enn vi trenger å være, på grunn av høyt sukkerinntak? Og er vår manglende evne til å se helheten, føle medansvar for verden og se skjønnheten rundt oss også relatert til for mye sukker? Da har vi i tilfelle flere gode grunner til å redusere sukkerforbruket enn bare de kjente helseårsakene.

Vil et redusert inntak av sukker rett og slett gi en sterkere livsopplevelse?