Jessnes eller Yesnes?

På pendlertoget mellom Oslo og Lillehammer passerer jeg hver gang jeg reiser et ekstra idyllisk sted ved vannkanten rett etter/før Hamar. Noen ganger husker jeg hva det heter, andre ganger kommer ikke navnet til meg. Nå har jeg sett skiltet, Jessnes.

Det ser ut til å være et område med fritidsboliger, hvor husene er lave og små, og hagene er viet fritid, hobbyer, avslapning og livskvalitet. Det gjelder også husene som ser mer bebodde ut. Ubekymrethet, luft, lys og vann. Rett og slett et fristed der man kan finne mening, lade batteriene og være tilstede.

Jeg kjenner en gryende følelse av at dette vil jeg være en del av. Kanskje det er noe ledig der – åpne, ubrukte områder, eller hager som kan deles. Jeg trenger ikke mye plass til et helgefristed for familien, siden jeg er tilhenger av minihus-bevegelsen og kompakte boenheter. Noen er i gang med bygging av akkurat det, ser jeg fra togvinduet. Stedet virker som skapt for sånne som meg.

For jeg har en anelse om at de som bor der, er mennesker som har lært å si ja – til seg selv, til verden, til livet, til øyeblikket og gleden over her og nå. At Jessnes egentlig er Yesnes. Og at steder som Yesnes stille vinker meg til seg og ønsker meg velkommen. Yes.