Gangetabellen, igjen??

Vi bruker ofte begrepet «Livets skole». Som om det finnes et fast pensum om livet. Det ville forutsette at livet fortoner seg ganske likt for alle hele tiden, slik at pensumet faktisk er det samme. Men slik er det jo ikke. Den verden vi selv vokser opp i, er en ganske annen enn den våre foreldre har opplevd. Som igjen var helt annerledes enn besteforeldrenes.

Det eneste som er likt, er at verden forandrer seg hele tiden. I store og små steg. Men det skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi vi er der og deltar selv, som skapere.

Noen av vår første reaksjoner som barn når foreldrene viser eller sier at «slik er det», er instinktivt å spørre «må det være sånn?» Og så prøver vi å gjøre det eller forstå det på en annen og bedre måte. Dermed er vi i gang med å skape vår egen virkelighet. Og har uten å vite det fått vår første leksjon. Ikke i livets skole, men i skapelsesskolen.

Hver dag lærer vi mer om hvordan vi skaper verden rundt oss, ved å se de direkte konsekvensene av hva vi tenker og gjør. Tankene og handlingene våre gjør at verden forandres. Noen endringer syns vi er til det bedre, andre er vi mindre fornøyd med. Litt etter litt forstår vi akkurat hvilke måter å tenke på og hvilke handlinger som skaper de konsekvensene vi ser rundt oss.

50- og 60-tallet ble ikke til av seg selv. Verden slik den fortonet seg da, ble skapt av dem som opplevde den perioden. Fordi det var slik de – bevisst eller ubevisst – tenkte at livet var eller skulle være. Vi får ikke noe nytt 60-tall nå, for vi har tatt med oss det som var bra derfra, og forkastet det som var dårlig. Vår nåtid og våre liv er derfor skapt av oss selv. Hvis vi liker det slik og ønsker mer av det samme, kan vi fortsette med den skapelsen vi gjør nå. Men mange ønsker det annerledes.

Da må vi se omkring oss hvordan verden fortoner seg i dag, og hvilke leksjoner den gir som vi kan hente kunnskap og erfaringer fra. Den utgjør da et nytt semester med nyttig lærdom. Ikke i livets skole. Men i skapelsesskolen.

Når man trener på gangetabeller eller grammatikk, gjør man det igjen og igjen, helt til det sitter. Først da går man videre. Og som alle har erfart: Da trenger man ikke ta det frem igjen siden. Når man forstått leksjonen, opplevd mestring og fått læringsutbytte, kan man gå videre og bruke den nye kunnskapen til noe nyttig.

I verden rundt oss er det også ting som skjer igjen og igjen. Land kriger mot hverandre og myndigheter gjør de samme feilene som tidligere. Vi som mennesker opplever stadig samme type konflikter og vanskelige situasjoner. Hvorfor gjentar de seg hele tiden? Det er rett og slett fordi vi ikke har forstått de leksjonene i skapelsesskolen – at disse situasjonene er skapt av hvordan vi selv tenker og handler. Vi har ikke lært av dem ennå.

Når vi skjønner hvordan vi kan skape disse situasjonene annerledes, først da kan vi gå videre. Da har vi opplevd mestring. Da kommer ikke de samme uønskede situasjonene tilbake igjen – noensinne – og vi slipper å terpe mer på gangetabellen.

Lærdommen vi har fått sammen, går inn i menneskehetens kollektive bevissthet, og vi kan bruke vår nye kunnskap om skapelse til å gjøre verden bedre.

Bedøver sukker sansene?

sukkerbedoversanseneTidlig i boken «The doors of perception» av Aldous Huxley, beskrives den kjemiske virkningen av meskalin på hjernen. Hjernens drivstoff er sukker, men inntak av meskalin hemmer leveransen av sukker til hjernen.

Vi er jo vant til å oppleve verden gjennom et svært begrenset vindu, siden hjernen vår filtrerer bort det aller meste og sørger for at vi ikke skal bli overveldet av alle inntrykkene og all informasjonen vi egentlig er i stand til å motta. Meskalininntaket åpner ifølge boken tydeligvis dette vinduet. Samtidig som det altså bremser sukkerleveransen.

Det er derfor nærliggende å spørre: Er folk flest enda mer bedøvet enn vi trenger å være, på grunn av høyt sukkerinntak? Og er vår manglende evne til å se helheten, føle medansvar for verden og se skjønnheten rundt oss også relatert til for mye sukker? Da har vi i tilfelle flere gode grunner til å redusere sukkerforbruket enn bare de kjente helseårsakene.

Vil et redusert inntak av sukker rett og slett gi en sterkere livsopplevelse?

Drikk maten din

drikkmatendinMange er overdrevent opptatt av næringsinnholdet i det vi spiser. De teller gram av sukker eller protein, og inndeler måltidsrasjonene sine basert på noen få næringsstoffer som utgjør en forsvinnende liten brøkdel av matvarenes egentlige innhold. Som om hvis du la en liten dråpe omega-3 på tallerkenen, så ville det kunne erstatte å spise en fisk. Eller en mikroskopisk prikk av antiokdidanter og et lett dryss sukker skulle kunne erstatte en frukt.

Det er bare å legge matvaren på vekten, så ser man at denne tilnærmingen fører galt av sted. Hvis næringsinnholdet utgjør bare en tidel av vekten, hva er da resten? Og er disse andre ni tidelene helt uviktige? Eller er det noe man overser?

Frukt og grønnsaker er ikke bare fulle av vitaminer og antioksidanter, de er også eksempler på naturens aller beste måter å lagre vann. Så vi bør spise frukt og grønt ikke bare på grunn av det vi tror er næringsinnholdet, men fordi kroppen vår trenger vann. Vi spiser altså for å drikke. Alle vet jo at en agurk er nesten bare vann, men f.eks isbergsalat inneholder også hele 96 prosent.

Sammen med vannet, er det kanskje andre uoppdagede byggesteiner som er viktige for kroppen, som finnes i matvarene. På 1900-tallet trodde ernæringsekspertene at en passe miks av karbohydrater, protein, fett og mineraler var alt kroppen trengte. Men folk som fikk dette, ble fortsatt syke. Mye senere ble vitaminene oppdaget. Og først da gikk det opp for forskerne at f.eks appelsinen hadde hatt vitaminer hele tiden.

Selv om vi kjenner mange næringsstoffer, kan det altså fortsatt finnes flere. De kan du allerede nå nyte godt av, sammen med alt det viktige vannet som er så effektivt lagret – så drikk maten din!

Viljestyrt evolusjon

Gjennom naturfagtimene har vi lært om evolusjonen. Darwins forklaring er fremdeles den aksepterte for hvordan livet på jorden har utviklet seg gjennom artenes stadige tilpasning til miljøet rundt seg. Men forståelsen av Darwins lære har forandret seg. Mens vitenskapen tidligere har ment at denne tilpasningen skjedde gjennom tilfeldige mutasjoner som gjorde noen varianter av organismer, planter og dyr bedre i stand til å klare seg enn de andre, heller dagens forskere til andre årsaker for den gradvise utviklingen av artene.

Av alle utslag en helt tilfeldig genetisk mutasjon kan gi, er det ikke spesielt sannsynlig at det skulle føre til egenskaper som var til hjelp for overlevelsen. Som Ervin Laszlo skriver: «Da ville biologisk evolusjon være prisgitt en dobbel tilfeldighet: Den tilfeldige variasjonen av den genetiske koden, og tilfeldigheten av om akkurat denne mutasjonen ville være til fordel i artens miljø.» (Science and the akashic field – an integral theory of everything, 2004/2007)

Tilfeldige mutasjoner kunne like gjerne ført til en annen farge på pelsen eller sterkere kroppslukt, mens det dyret trengte var en lengre og mer bevegelig tunge.

Er det ikke mer nærliggende å tro at organismene har tilpasset seg miljøet de lever i fordi de har ønsket det selv, enn at slumpmessige mutasjoner har gitt dem fordelaktige egenskaper? Dette er kjernen i teorien til Lamarck, som forøvrig lanserte den allerede 50 år før Darwin og endelig begynner å få fortjent anerkjennelse. Virker det ikke mer sannsynlig at kolibrien en gang i tiden har hatt så veldig lyst på nektaren i bunnen av blomsten at den har klart å utvikle et langt og tynt nebb? At trær på forblåste steder har blitt smidige fordi de selv ville holde seg oppreist istedenfor å brekke? At dyr som jakter om natten har fått spesielt godt syn fordi de trengte mer informasjon enn det hørselen kunne gi dem?

Laszlo nevner forsøk som belyser nettopp dette: «Enda mer påfallende er eksperimenter gjort med bakterier, hvor genene for å forbrenne laktose er blitt deaktivert. Når bakteriene så fóres utelukkende med melk, muterer noen av dem straks tilbake akkurat de genene som trengs for å forbrenne laktose igjen. Utfra kompleksiteten i den genetiske koden selv hos enkle bakterier, er det astronomisk liten mulighet for at akkurat den responsen skulle ha skjedd helt tilfeldig.»

Det er altså på tide å tenke om igjen på hvorfor evolusjonen finner sted. Forandringer i genmaterialet for å tilpasse seg miljøet kan skje så raskt som over bare én generasjon. Planter og insekter som blir utsatt for giftstoffer, stokker om på akkurat de riktige genene og utvikler resistens mot giften.

Forøvrig trenger ikke forandringer i overlevelsesevner være genetiske for å få varighet gjennom generasjoner. Alle arter kommuniserer jo også. Hvis et dyr gjennom erfaring har oppdaget en effektiv måte å bevege seg på for å unnslippe en trussel, vil det lære bort denne evnen til sine barn. Dermed utvikler arten seg til å bli raskere og smartere, også uten at noen gener er forandret.

Menneskets utvikling er også mye mer styrt av våre ønsker enn av genetikk. Alle nyskapning skjer fordi noen ønsker å finne frem til bedre løsninger og bedre produkter enn de eksisterende. Richard Dawkins mener at slike større og mindre teknologiske fremskritt kan sidestilles med mutasjoner.

Så vi kan spørre oss: Flyr fuglene fordi noen av dem en gang i tiden tilfeldigvis ble født med anlegg til vinger, eller utviklet de vinger fordi de var tvunget til eller ønsket å fly?

Tilbakevirkende kraft

Du har hørt om tilbakevirkende kraft. Oftest i forbindelse med regler som endres, som blir satt til å gjelde også for forhold som inntraff før regelendringen. Dermed påvirker regelen tilbake i tid. Det har folk flest ingen problemer med å godta.

Men det finnes tilbakevirkende krefter andre steder også. Hvis f.eks en kule ligger på kanten av en grop og slippes, vil tyngdekraften sørge for at kula ruller ned i gropa. Sekundet før var kula på kanten, nå er den på bunnen. Kula ble påvirket av en kraft som virket fra bunnen av gropa, tilbake i tid til der kula var et sekund tidligere. Tyngdekraften trekker til seg ting fra der de var før, til dit de er nå, såfremt ingenting holder dem tilbake.

Målene våre er også en slik tilbakevirkende kraft. Straks du har satt deg et mål, har du skapt en grop og plassert deg selv på kanten av den. Og såfremt du ikke klamrer deg fast, men slipper deg løs, vil du trekkes mot målet ditt i bunnen.

Når du ser det på den måten, vil målet føles mye mer oppnåelig. Det er ingenting som kan hindre deg i å nå frem, så lenge du setter deg i bevegelse. Akkurat som kula og tyngdekraften. Den tilbakevirkende kraften fra målet ditt vil fortsette å trekke deg inn. Fra der du var tidligere, til dit du skal.