Vi kan tenke annerledes om sykdom

Det er ingen naturlov som heter «Jeg får alt som går». Det er nemlig ingen automatikk i at du skal bli smittet av og utvikle alle sykdommer som «går» i nærmiljøet ditt, enten de spres som dråpesmitte eller ved berøring. Men hvis du har den setningen som mantra, bør du ikke bli overrasket over at du faktisk blir syk. For da spres sykdommene i tillegg som tankevirus.

Kjenn heller etter i periodene når du er frisk hvordan «jeg blir glad av å føle meg bra». Den følelsen du har da, kan du fremkalle som minne når som helst, samtidig som det oppleves sant for deg å si. Bruk det som mantra i stedet. Kombiner den gjerne med en bedre versjon av den første setningen, slik at du sier: «Ingen får alt som går. Jeg blir glad av å føle meg bra». Da skal du se formen stiger!

Den forunderlige tiltroen til legene

tiltroenI lys av dopingsakene til det norske skilandslaget, er jeg stadig like forundret over den tiltroen de har til legene sine. Joda, legene har kanskje over 30 års erfaring med behandling av mange andre, men idrettsutøveren selv har tilsvarende lang erfaring med sin egen kropp. Hvorfor lytter de ikke mer til seg selv?

Hvis en utøver har vært plaget av såre lepper lenge, hvordan har hun behandlet dem tidligere, da hun var sin egen lege? Drikker hun nok vann? Og hvorfor skulle en ukjent italiensk krem virke bedre enn vanlig leppepomade, som hun sikkert kunne fått av hvem som helst av lagkameratene?

Flere løpere sier at når de er på landslaget er det nesten bare å møte opp til frokost, og så blir resten tatt hånd om, alt fra skismøring til blanding av drikke. Og de tar imot det som kommer fra legen uten å stille et eneste spørsmål, så hvis legene hadde gjort en feil kunne det like godt vært dem selv som hadde havnet i en tilsvarende dopingsak.

Det er veldig forunderlig at både idrettsutøvere og vanlige folk har en så overdreven tiltro til leger, og lukker øyne og ører for sin egen erfaring og vurderingsevne.

For dette gjelder ikke bare toppidrettsutøvere. Folk flest har samme forhold til fastlegen sin eller til helsevesenet. De kommer til undersøkelse, og etter en overfladisk samtale på et par minutter – som kalles en «time» – får de en resept fra legen. De går til apoteket, skaffer medikamentet, og begynner straks å fylle kroppen med stoffer verken de selv eller kroppen vet hva er. Ofte uten å lese pakningsvedlegget. Og det er slett ikke sikkert at middelet virker som forventet.

På mine to siste møter med min egen fastlege, har jeg fått feil behandling to ganger. Så jeg er der naturlig nok svært sjelden. For noen år siden mente hun jeg trengte en penicillinkur, som førte til at jeg mistet huden på fingrene. Neste gang fikk jeg et middel mot allergiske hosteplager, hvor hovedingrediensen er laktose – når alle vet at melkeprodukter er noe av det mest slimdannende som finnes. Ganske riktig ble virkningen av middelet mye verre enn symptomene det skulle ta bort, så det droppet jeg umiddelbart.

Poenget er at man må være svært skeptisk både til leger og medisiner, og ikke ukritisk stappe i seg alt man får uten å vite hva det er først. Hvis du faktisk lytter til deg selv og kroppen din, får du ofte mye bedre svar enn en lege kan gi. Og det gjelder folk flest like mye som toppidrettsutøvere.