Jessnes eller Yesnes?

På pendlertoget mellom Oslo og Lillehammer passerer jeg hver gang jeg reiser et ekstra idyllisk sted ved vannkanten rett etter/før Hamar. Noen ganger husker jeg hva det heter, andre ganger kommer ikke navnet til meg. Nå har jeg sett skiltet, Jessnes.

Det ser ut til å være et område med fritidsboliger, hvor husene er lave og små, og hagene er viet fritid, hobbyer, avslapning og livskvalitet. Det gjelder også husene som ser mer bebodde ut. Ubekymrethet, luft, lys og vann. Rett og slett et fristed der man kan finne mening, lade batteriene og være tilstede.

Jeg kjenner en gryende følelse av at dette vil jeg være en del av. Kanskje det er noe ledig der – åpne, ubrukte områder, eller hager som kan deles. Jeg trenger ikke mye plass til et helgefristed for familien, siden jeg er tilhenger av minihus-bevegelsen og kompakte boenheter. Noen er i gang med bygging av akkurat det, ser jeg fra togvinduet. Stedet virker som skapt for sånne som meg.

For jeg har en anelse om at de som bor der, er mennesker som har lært å si ja – til seg selv, til verden, til livet, til øyeblikket og gleden over her og nå. At Jessnes egentlig er Yesnes. Og at steder som Yesnes stille vinker meg til seg og ønsker meg velkommen. Yes.

The dog particle

I partikkelakselleratoren i CERN er det frembragt hundrevis av subatomære partikler gjennom kollisjoner i nær lysets hastighet. Disse lever bare i noen milliondels sekunder, så det er ikke lange tiden man har på å finne ut hvilken funksjon de har eller hvordan de samhandler med andre partikler.

Men siden det er så mange, og det stadig oppdages flere – kan det hende at disse partiklene har noe med tanker og intensjon å gjøre? At de bare gjenspeiler den dominerende tanken og følelsen i kollisjonsøyeblikket for den som utførte forsøket? Og at de derfor kan være både følelses-, ting-, ønske- eller tankepartikler?

Kan det like gjerne som den såkalte «god particle» – som det nylig oppdagete Higgs-bosonet ofte kalles – kanskje dukke opp en «dog particle» fordi noen tenkte at de burde gå tur med hunden sin akkurat da elektronene krasjet? Eller en pannekakepartikkel fordi noen småbarnsforeldre blant forskerne planla dagens middag? Eller en forventnings- og fryktpartikkel fordi en av CERN-frilanserne skulle på jobbintervju?

Kanskje har alle menneskers tanker og intensjoner sin egen tilhørende subatomære partikkel, og det er på den måten vi skaper den virkeligheten vi opplever? At disse partiklene er bevissthetens forbindelse med det fysiske? Vi har noen milliondels sekunder å finne det ut på.