The dog particle

I partikkelakselleratoren i CERN er det frembragt hundrevis av subatomære partikler gjennom kollisjoner i nær lysets hastighet. Disse lever bare i noen milliondels sekunder, så det er ikke lange tiden man har på å finne ut hvilken funksjon de har eller hvordan de samhandler med andre partikler.

Men siden det er så mange, og det stadig oppdages flere – kan det hende at disse partiklene har noe med tanker og intensjon å gjøre? At de bare gjenspeiler den dominerende tanken og følelsen i kollisjonsøyeblikket for den som utførte forsøket? Og at de derfor kan være både følelses-, ting-, ønske- eller tankepartikler?

Kan det like gjerne som den såkalte «god particle» – som det nylig oppdagete Higgs-bosonet ofte kalles – kanskje dukke opp en «dog particle» fordi noen tenkte at de burde gå tur med hunden sin akkurat da elektronene krasjet? Eller en pannekakepartikkel fordi noen småbarnsforeldre blant forskerne planla dagens middag? Eller en forventnings- og fryktpartikkel fordi en av CERN-frilanserne skulle på jobbintervju?

Kanskje har alle menneskers tanker og intensjoner sin egen tilhørende subatomære partikkel, og det er på den måten vi skaper den virkeligheten vi opplever? At disse partiklene er bevissthetens forbindelse med det fysiske? Vi har noen milliondels sekunder å finne det ut på.