Drikk maten din

drikkmatendinMange er overdrevent opptatt av næringsinnholdet i det vi spiser. De teller gram av sukker eller protein, og inndeler måltidsrasjonene sine basert på noen få næringsstoffer som utgjør en forsvinnende liten brøkdel av matvarenes egentlige innhold. Som om hvis du la en liten dråpe omega-3 på tallerkenen, så ville det kunne erstatte å spise en fisk. Eller en mikroskopisk prikk av antiokdidanter og et lett dryss sukker skulle kunne erstatte en frukt.

Det er bare å legge matvaren på vekten, så ser man at denne tilnærmingen fører galt av sted. Hvis næringsinnholdet utgjør bare en tidel av vekten, hva er da resten? Og er disse andre ni tidelene helt uviktige? Eller er det noe man overser?

Frukt og grønnsaker er ikke bare fulle av vitaminer og antioksidanter, de er også eksempler på naturens aller beste måter å lagre vann. Så vi bør spise frukt og grønt ikke bare på grunn av det vi tror er næringsinnholdet, men fordi kroppen vår trenger vann. Vi spiser altså for å drikke. Alle vet jo at en agurk er nesten bare vann, men f.eks isbergsalat inneholder også hele 96 prosent.

Sammen med vannet, er det kanskje andre uoppdagede byggesteiner som er viktige for kroppen, som finnes i matvarene. På 1900-tallet trodde ernæringsekspertene at en passe miks av karbohydrater, protein, fett og mineraler var alt kroppen trengte. Men folk som fikk dette, ble fortsatt syke. Mye senere ble vitaminene oppdaget. Og først da gikk det opp for forskerne at f.eks appelsinen hadde hatt vitaminer hele tiden.

Selv om vi kjenner mange næringsstoffer, kan det altså fortsatt finnes flere. De kan du allerede nå nyte godt av, sammen med alt det viktige vannet som er så effektivt lagret – så drikk maten din!

Viljestyrt evolusjon

Gjennom naturfagtimene har vi lært om evolusjonen. Darwins forklaring er fremdeles den aksepterte for hvordan livet på jorden har utviklet seg gjennom artenes stadige tilpasning til miljøet rundt seg. Men forståelsen av Darwins lære har forandret seg. Mens vitenskapen tidligere har ment at denne tilpasningen skjedde gjennom tilfeldige mutasjoner som gjorde noen varianter av organismer, planter og dyr bedre i stand til å klare seg enn de andre, heller dagens forskere til andre årsaker for den gradvise utviklingen av artene.

Av alle utslag en helt tilfeldig genetisk mutasjon kan gi, er det ikke spesielt sannsynlig at det skulle føre til egenskaper som var til hjelp for overlevelsen. Som Ervin Laszlo skriver: «Da ville biologisk evolusjon være prisgitt en dobbel tilfeldighet: Den tilfeldige variasjonen av den genetiske koden, og tilfeldigheten av om akkurat denne mutasjonen ville være til fordel i artens miljø.» (Science and the akashic field – an integral theory of everything, 2004/2007)

Tilfeldige mutasjoner kunne like gjerne ført til en annen farge på pelsen eller sterkere kroppslukt, mens det dyret trengte var en lengre og mer bevegelig tunge.

Er det ikke mer nærliggende å tro at organismene har tilpasset seg miljøet de lever i fordi de har ønsket det selv, enn at slumpmessige mutasjoner har gitt dem fordelaktige egenskaper? Dette er kjernen i teorien til Lamarck, som forøvrig lanserte den allerede 50 år før Darwin og endelig begynner å få fortjent anerkjennelse. Virker det ikke mer sannsynlig at kolibrien en gang i tiden har hatt så veldig lyst på nektaren i bunnen av blomsten at den har klart å utvikle et langt og tynt nebb? At trær på forblåste steder har blitt smidige fordi de selv ville holde seg oppreist istedenfor å brekke? At dyr som jakter om natten har fått spesielt godt syn fordi de trengte mer informasjon enn det hørselen kunne gi dem?

Laszlo nevner forsøk som belyser nettopp dette: «Enda mer påfallende er eksperimenter gjort med bakterier, hvor genene for å forbrenne laktose er blitt deaktivert. Når bakteriene så fóres utelukkende med melk, muterer noen av dem straks tilbake akkurat de genene som trengs for å forbrenne laktose igjen. Utfra kompleksiteten i den genetiske koden selv hos enkle bakterier, er det astronomisk liten mulighet for at akkurat den responsen skulle ha skjedd helt tilfeldig.»

Det er altså på tide å tenke om igjen på hvorfor evolusjonen finner sted. Forandringer i genmaterialet for å tilpasse seg miljøet kan skje så raskt som over bare én generasjon. Planter og insekter som blir utsatt for giftstoffer, stokker om på akkurat de riktige genene og utvikler resistens mot giften.

Forøvrig trenger ikke forandringer i overlevelsesevner være genetiske for å få varighet gjennom generasjoner. Alle arter kommuniserer jo også. Hvis et dyr gjennom erfaring har oppdaget en effektiv måte å bevege seg på for å unnslippe en trussel, vil det lære bort denne evnen til sine barn. Dermed utvikler arten seg til å bli raskere og smartere, også uten at noen gener er forandret.

Menneskets utvikling er også mye mer styrt av våre ønsker enn av genetikk. Alle nyskapning skjer fordi noen ønsker å finne frem til bedre løsninger og bedre produkter enn de eksisterende. Richard Dawkins mener at slike større og mindre teknologiske fremskritt kan sidestilles med mutasjoner.

Så vi kan spørre oss: Flyr fuglene fordi noen av dem en gang i tiden tilfeldigvis ble født med anlegg til vinger, eller utviklet de vinger fordi de var tvunget til eller ønsket å fly?

Tilbakevirkende kraft

Du har hørt om tilbakevirkende kraft. Oftest i forbindelse med regler som endres, som blir satt til å gjelde også for forhold som inntraff før regelendringen. Dermed påvirker regelen tilbake i tid. Det har folk flest ingen problemer med å godta.

Men det finnes tilbakevirkende krefter andre steder også. Hvis f.eks en kule ligger på kanten av en grop og slippes, vil tyngdekraften sørge for at kula ruller ned i gropa. Sekundet før var kula på kanten, nå er den på bunnen. Kula ble påvirket av en kraft som virket fra bunnen av gropa, tilbake i tid til der kula var et sekund tidligere. Tyngdekraften trekker til seg ting fra der de var før, til dit de er nå, såfremt ingenting holder dem tilbake.

Målene våre er også en slik tilbakevirkende kraft. Straks du har satt deg et mål, har du skapt en grop og plassert deg selv på kanten av den. Og såfremt du ikke klamrer deg fast, men slipper deg løs, vil du trekkes mot målet ditt i bunnen.

Når du ser det på den måten, vil målet føles mye mer oppnåelig. Det er ingenting som kan hindre deg i å nå frem, så lenge du setter deg i bevegelse. Akkurat som kula og tyngdekraften. Den tilbakevirkende kraften fra målet ditt vil fortsette å trekke deg inn. Fra der du var tidligere, til dit du skal.

Bare et tre?

De mulighetene vi utelukker ved å sette merkelapper på ting – «det er et tre» – frarøver oss den energien som egentlig finnes der fra de andre mulighetene.

Treet er også ly for været, det er hus for fugler, det er saftige og næringsrike frukter eller nøtter, det er styrke og smidighet som takler alle forhold, det er livskraft, det er klatrestativ for barna, det er ved til kalde dager, det er historietime når man teller årringer, det er elskovsrede og slagmark for ekorn og smådyr, det er oksygen og fotosyntese, det er skiftende farger, det er årstid, det er lyder av vind i greinene, hakkespett mot stammen, knekte kvister, rasling av løv, det er teksturer og overflater, det er skumle skyggefigurer og vakre skulpturer, det er uvurderlig byggemateriale, det er papir, det er julefeiring, det er broer, båter, møbler, leker, det er minner om sterke opplevelser, det er trygghet og holdepunkt, det er forventning om nye dager.

Kjente du energien du fikk bare av å se for deg treet utfra disse andre mulighetene? Den energien velger vi bare bort, istedenfor å suge den til oss. Og sånn er det med alt som omgir oss. Alt er så mye mer enn bare «et tre».

Synkronisitet

Synkronisitet er begrepet som brukes om meningsfylte tilfeldige sammentreff. Begrepet ble lansert av Carl G. Jung, og er fyldig behandlet i hans bok «Synchronicity – An Acausal Connecting Principle». Han mente at akkurat som hendelser kan være forbundet gjennom årsak og virkning, kan de også være forbundet av mening – selv uten årsakssammenheng. Boken står høyt på lista over de neste bøkene jeg kommer til å lese, ikke minst etter siste møte med fenomenet.

Jeg hadde nettopp ommøblert rommet til datteren min, tok et bilde av hvordan det var blitt og sendte til fruen, med teksten «Sånn er det nå». Like etterpå – vi snakker sekunder – lød det et meldings-pling på telefonen. Ikke fra fruen, men fra faren min. En bildemelding som viste hvordan det så ut hos foreldrene mine, med teksten «Slik er det no». Tilfeldig? Eller ikke?

Noen lar slike ting passere med et smil eller skuldertrekk og tenker «det var pussig», og lar det bli med det. De som er mer opptatt av synkronisitet, leter gjerne etter hva dette sammenfallet av hendelser kan fortelle. Hva er meningsinnholdet? Om ikke annet, så er det en liten vekker og en påminnelse om å være oppmerksomme på det som omgir oss.

En tidligere synkronisitet jeg opplevde, var etter at jeg hadde skrevet en innføring for Stereofoto Norge om det stereoskopiske begrepet HIT – som står for Horizontal Image Translation. Tittelen min var «HIT, men ikke lenger». Dette skrev jeg en tidlig morgen på pendlertoget. Da jeg var ferdig, sjekket jeg FB, hvor den aller første posten var en venn av meg som linket til en artikkel, og kommenterte med «Hit, men ikke lenger».

Om jeg var litt døsig tidligere, så våknet jeg i hvert fall da!

Pure Potential 4

The weekend is approaching, a good time for movies. Today I write about the movie in which you’re starring, and which probably is the sequel.

PurePotentialPoster_v2If you are young, you have already heard or will eventually hear ideas about life and death. Most likely that you only live right now, you came to be by chance, and after living for a while, you die. Or that you came to be by chance, but when you die, a part of you continues to live on somewhere else.

None of this can be proved or disproved. Either way you will never know in this life how your next is possibly going to be, whether you think you just cease to exist or reach some kind of heaven or hell. The criteria for going one place or the other, varies with who you ask. Not an easy question to answer, and not one to influence how to live your life here and now.

But what if there’s another story of life – namely that you’ve tried it before? And to grow further and get to know yourself better, you chose the circumstances, people, era and challenges you’d like to meet – prior to trying again? And everything happens according to your own wishes? But the memory of your choice was reset upon arrival (yes, birth), so you got the pleasure of discovering everything anew. This too can neither be proved nor disproved, but is a much more interesting point of view.

Wouldn’t you be a little more curious about how things happen, who you meet, why you have chosen these particular challenges and what lessons you’re here to learn? Wouldn’t everything be a little more exiting? Not least diving into your own depths to rediscover everything you already know? Be aware of the resources and infinite possibilities you carry within?

Then you can figure out how this sequel you’re starring in – let’s call it «Pure Potential 4» (or maybe 833) – builds upon but differs from the previous ones. And why there was a need for yet another sequel. Are there any loose ends? Maybe there’s an overarching theme that everything revolves around? And what might the preceding themes have been? Maybe something like this:

Pure Potential
(the beginning of the series)

Pure (Pessimistic) Potential 2

Pure (Positive) Potential 2,5
(this was released in a hurry because the pessimistic one was a major flop)

Pure (Passionate) Potential 3

Pure (Playful) Potential 4

Pure (Prequel) Potential 5?
(yes, like any great series, there’s probably a prequel too – or maybe Yoda shuffled the episodes)

In each round – every sequel – you get to know yourself and life itself a little better. You can seek advice from your previous experiences by listening to your inner voice. You don’t know where you’re going, but can get an idea of where you’ve been. Instead of speculating on where I end up when I die, I’d rather find out why I’m here now.

I det ukjente

Vitenskapen har ikke funnet beviser for at bevisstheten finnes i hjernen. Heller ikke minner. De vet ikke hvor fri vilje finnes, eller hvem som innerst inne tolker og forstår hva sansene våre leverer av impulser.

Alt dette er altså ukjent. Det forskerne derimot vet, er at hjernefunksjonene de kjenner til i dag IKKE forklarer disse fenomenene eller evnene.

Mens i det som ennå er ukjent, ligger svarene. Det betyr at:

I det ukjente finnes bevisstheten. I det ukjente finnes fri vilje. I det ukjente lagres minnene. Og i det ukjente erfares og oppleves vår fysiske eksistens.

På tide å forske mer på det ukjente?

Har du en plan A+?

Når man planlegger noe, begynner man oftest å sette opp en rekkefølge på det som skal gjøres, i forhold til slik man regner med at produksjonen eller hendelsene kommer til å foregå. Man begynner med starten, setter opp alt som skal gjøres eller tenkes gjennom eller falle på plass underveis, og ender med slutten og det som skal bli resultatet.

Siden alt ikke alltid går slik man forventer, lages også ofte en plan B. Det er planen som tas frem når den opprinnelige planen skjærer seg. Av en eller annen grunn forventer de fleste nemlig at noe skjærer seg. Og dermed er det ofte noe som skjærer seg. Slik at de kan bruke plan B, som de jo har vært forutseende nok å lage.

Det er altså helt naturlig å planlegge for det verste utfallet. Men hvor mange planlegger for det beste utfallet – de tilfellene der ting går over all forventning, at man gjør avtaler og får resultater som er mye bedre enn de man opprinnelig trodde var mulig? At ting faller på plass som brikkene i et puslespill, uten at man engang trengte å lete etter brikkene i esken?

Har du en plan A+? Planen for når ting går enda mye bedre enn plan A? Burde det ikke være like naturlig å lage den planen? For straks du har laget den og tenkt den, er det akkurat like sannsynlig at den kan tas i bruk, siden du nå har sett for deg et utfall over all forventning.

La oss si at du er filmskaper. Da har du kanskje en plan B for at du måtte skjære ned på ambisjonene pga lavt budsjett, bytte til andre locations, lage enklere VFX, bruke mindre kjente skuespillere, adresser til bittesmå filmfestivaler fordi de store kanskje ikke vil ha filmen din.

Men hva vil en plan A+ inneholde? Den har kanskje skuespillere i stjerneklassen, anerkjente VFX-selskaper som gir deg Hollywood-effekter – gratis! Eller alt lys du måtte ønske for å lyssette en drømmelocation, investorer som står i kø for å støtte produksjonen, og ikke minst booket festlokale for å feire Oscar-prisen du vil få.

En slik plan A+ burde være akkurat like naturlig å lage som plan B. For når du først har tenkt tanken og sett det for deg, kan ting raskt begynne å skje. Men med positivt fortegn istedenfor den kjipe plan B. Begynn nå: Reserver flybilletter til Oscar-utdelingen, lag god plass på kontoen for store budsjetter, bestill champagne og inviter venner!

Det er du som kan gjøre noe

Når du leser eller hører om terrorhandlinger, overgrep eller urettferdighet, kommer det følelser. Sinne, frustrasjon, raseri. Du tenker at verden har gått av skaftet. Sånn kan det ikke fortsette, noen må gjøre noe. Og så stoler du på at myndigheter, politi, forsvar, helsevesen eller andre ordner opp. Noe de ikke alltid gjør. Og så blir du oppgitt og motløs i stedet.

Men alle disse følelsene forteller deg noe viktig. De gir deg nyttig og sann informasjon om DEG SELV. For det er DU som reagerer på denne måten på oppslagene og nyhetssakene.

Du får dermed vite at DU er en sånn person som er motstander av terrorhandlinger. Du er en sånn person som brenner for alles personlige frihet. Du er en sånn person som ønsker å beskytte både barn, kvinner og andre mot overgrep. Du får innsikt i deg selv, at du er en sånn person som ikke godtar at gjerningsmenn slipper unna, eller at urettferdighet ikke rettes opp.

Og når du lærer gjennom å observere følelsene dine at du er en sånn person som ønsker at verden skal være annerledes, så kommer utfordringen: Hva vil du gjøre med det? Og hvordan vil du ha det?

Det er da du innser at det er DU som kan – og må – gjøre noe med det. Fordi du føler det på akkurat den måten. Fordi du er en sånn person som ikke er fornøyd med tingenes tilstand. Fordi du er en sånn person som ser hvordan det burde være, en fredeligere løsning, en rettferdigere fordeling, et mer fritt samfunn, en mer hensynsfull omgangsform.

Siden DU er en sånn person, så er det DU som kan gjøre noe.

Emma Watson holdt et innlegg i FN under «He For She»-konferansen, hvor hun begrunnet sitt engasjement slik, og som kan være en motivasjon for oss alle:

If not me, who?
If not now, when?

I talen siterer hun også Edmund Burke:

All that is needed for the forces of evil to triumph is for good men and women to do nothing.

Vi kan ikke vente på at andre skal gjøre noe, for det skjer kanskje ikke. Vi må gjøre det selv. Og hvis du ikke føler så sterkt for de sakene som skaper de største overskriftene akkurat nå, så kan det hende du lar deg engasjere av bygging av nytt nasjonalbibliotek, endringen av KRLE-faget, klimautfordringene eller bilavgiftene. Og da er det DU som kan gjøre noe med det.

Hold den tanken!

Hold den tanken! Ikke fordi noen andre kom på en annen ting, en assosiasjon eller digresjon de bare måtte si før de glemte det, før du fikk fortsette på ditt resonnement eller tankerekke.

Hold den tanken – hold den levende, la den utfolde seg – og hold den lenge nok, for da vil den tiltrekke seg en ny og lignende tanke. Og når du holder også neste tanke lenge nok, kommer det en ny, og enda en, beslektede tanker som utdyper og foredler idéen du har i hodet.

Da får tankene moment, og dytter hverandre videre og nærmere en erkjennelse, forståelse og klarhet, kanskje en løsning, og den lille gnisten av en enslig tanke i starten får utvikle seg til en eksplosjon av skaperkraft.

Stort sett lar vi tankene bare passere, eller hopper rett videre til neste frie assosiasjon. Vi opplever bare unntaksvis innsikten og flyten som kommer ved vedvarende konsentrasjon om og fordypning i en tanke, så vi har ikke trukket slutningen at nettopp tid er en faktor for å oppleve dette.

Hvis vi vil foredle idéene våre og komme videre, oppleve flyt i det vi holder på med, må vi holde tanken – lenge nok.