Er jeg snill selv?

erdusnillLa oss tenke oss en vanlig situasjon på julaften. Alle er i god stemning etter et hyggelig julemåltid, og barna er oppspilte og ivrige etter gaver. De roper på nissen, og plutselig kommer det en rødkledd skikkelse med hvitt skjegg og sekk på ryggen. Setter seg ned foran det nærmeste eller ivrigste barnet og spør «Er det noen snille barn her?» eller «Har du vært snill i år?» Men istedenfor å bare rope «Jaaaa!», svarer barnet: «Det har ikke noe å si om JEG har vært snill FØR, det som betyr noe er om DU er snill NÅ.»

Og der er vi ved det som burde være grunnen til og motivasjonen for å gi hverandre gaver. Er jeg som gir denne gaven snill nå? Men er jeg egentlig snill ellers? Har jeg evnen til å være snill? Er denne handlingen et bevis for meg selv på at jeg fortsatt har denne evnen? Hvorfor bruker jeg ikke denne evnen mer? Kan jeg være snillere resten av året? Hvordan føler jeg meg når jeg er snill, slik som nå? Er dette en følelse jeg ønsker å ha oftere? Er det slik det føles å være et godt menneske? Er jeg det?

Det betyr ingenting om mottakeren lever opp til noens krav til snillhet. Det som betyr noe, er om du selv er snill nok til å gi noe – av din godhet – uten å tenke på om mottakeren er verdig nok. Det er ikke noen som skal premieres for god innsats, eller dømmes ved ikke å få en gave. Det eneste du – din nisse – trenger å vurdere, er om du selv er snill nok til å dele det du har med andre, og om det er noe du vil gjøre mer av.

Julen og det nye året er en sjanse til å starte på nytt – til igjen å bli det gode mennesket du kanskje har glemt at du er.

Den forunderlige tiltroen til legene

tiltroenI lys av dopingsakene til det norske skilandslaget, er jeg stadig like forundret over den tiltroen de har til legene sine. Joda, legene har kanskje over 30 års erfaring med behandling av mange andre, men idrettsutøveren selv har tilsvarende lang erfaring med sin egen kropp. Hvorfor lytter de ikke mer til seg selv?

Hvis en utøver har vært plaget av såre lepper lenge, hvordan har hun behandlet dem tidligere, da hun var sin egen lege? Drikker hun nok vann? Og hvorfor skulle en ukjent italiensk krem virke bedre enn vanlig leppepomade, som hun sikkert kunne fått av hvem som helst av lagkameratene?

Flere løpere sier at når de er på landslaget er det nesten bare å møte opp til frokost, og så blir resten tatt hånd om, alt fra skismøring til blanding av drikke. Og de tar imot det som kommer fra legen uten å stille et eneste spørsmål, så hvis legene hadde gjort en feil kunne det like godt vært dem selv som hadde havnet i en tilsvarende dopingsak.

Det er veldig forunderlig at både idrettsutøvere og vanlige folk har en så overdreven tiltro til leger, og lukker øyne og ører for sin egen erfaring og vurderingsevne.

For dette gjelder ikke bare toppidrettsutøvere. Folk flest har samme forhold til fastlegen sin eller til helsevesenet. De kommer til undersøkelse, og etter en overfladisk samtale på et par minutter – som kalles en «time» – får de en resept fra legen. De går til apoteket, skaffer medikamentet, og begynner straks å fylle kroppen med stoffer verken de selv eller kroppen vet hva er. Ofte uten å lese pakningsvedlegget. Og det er slett ikke sikkert at middelet virker som forventet.

På mine to siste møter med min egen fastlege, har jeg fått feil behandling to ganger. Så jeg er der naturlig nok svært sjelden. For noen år siden mente hun jeg trengte en penicillinkur, som førte til at jeg mistet huden på fingrene. Neste gang fikk jeg et middel mot allergiske hosteplager, hvor hovedingrediensen er laktose – når alle vet at melkeprodukter er noe av det mest slimdannende som finnes. Ganske riktig ble virkningen av middelet mye verre enn symptomene det skulle ta bort, så det droppet jeg umiddelbart.

Poenget er at man må være svært skeptisk både til leger og medisiner, og ikke ukritisk stappe i seg alt man får uten å vite hva det er først. Hvis du faktisk lytter til deg selv og kroppen din, får du ofte mye bedre svar enn en lege kan gi. Og det gjelder folk flest like mye som toppidrettsutøvere.

Gangetabellen, igjen??

Vi bruker ofte begrepet «Livets skole». Som om det finnes et fast pensum om livet. Det ville forutsette at livet fortoner seg ganske likt for alle hele tiden, slik at pensumet faktisk er det samme. Men slik er det jo ikke. Den verden vi selv vokser opp i, er en ganske annen enn den våre foreldre har opplevd. Som igjen var helt annerledes enn besteforeldrenes.

Det eneste som er likt, er at verden forandrer seg hele tiden. I store og små steg. Men det skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi vi er der og deltar selv, som skapere.

Noen av vår første reaksjoner som barn når foreldrene viser eller sier at «slik er det», er instinktivt å spørre «må det være sånn?» Og så prøver vi å gjøre det eller forstå det på en annen og bedre måte. Dermed er vi i gang med å skape vår egen virkelighet. Og har uten å vite det fått vår første leksjon. Ikke i livets skole, men i skapelsesskolen.

Hver dag lærer vi mer om hvordan vi skaper verden rundt oss, ved å se de direkte konsekvensene av hva vi tenker og gjør. Tankene og handlingene våre gjør at verden forandres. Noen endringer syns vi er til det bedre, andre er vi mindre fornøyd med. Litt etter litt forstår vi akkurat hvilke måter å tenke på og hvilke handlinger som skaper de konsekvensene vi ser rundt oss.

50- og 60-tallet ble ikke til av seg selv. Verden slik den fortonet seg da, ble skapt av dem som opplevde den perioden. Fordi det var slik de – bevisst eller ubevisst – tenkte at livet var eller skulle være. Vi får ikke noe nytt 60-tall nå, for vi har tatt med oss det som var bra derfra, og forkastet det som var dårlig. Vår nåtid og våre liv er derfor skapt av oss selv. Hvis vi liker det slik og ønsker mer av det samme, kan vi fortsette med den skapelsen vi gjør nå. Men mange ønsker det annerledes.

Da må vi se omkring oss hvordan verden fortoner seg i dag, og hvilke leksjoner den gir som vi kan hente kunnskap og erfaringer fra. Den utgjør da et nytt semester med nyttig lærdom. Ikke i livets skole. Men i skapelsesskolen.

Når man trener på gangetabeller eller grammatikk, gjør man det igjen og igjen, helt til det sitter. Først da går man videre. Og som alle har erfart: Da trenger man ikke ta det frem igjen siden. Når man forstått leksjonen, opplevd mestring og fått læringsutbytte, kan man gå videre og bruke den nye kunnskapen til noe nyttig.

I verden rundt oss er det også ting som skjer igjen og igjen. Land kriger mot hverandre og myndigheter gjør de samme feilene som tidligere. Vi som mennesker opplever stadig samme type konflikter og vanskelige situasjoner. Hvorfor gjentar de seg hele tiden? Det er rett og slett fordi vi ikke har forstått de leksjonene i skapelsesskolen – at disse situasjonene er skapt av hvordan vi selv tenker og handler. Vi har ikke lært av dem ennå.

Når vi skjønner hvordan vi kan skape disse situasjonene annerledes, først da kan vi gå videre. Da har vi opplevd mestring. Da kommer ikke de samme uønskede situasjonene tilbake igjen – noensinne – og vi slipper å terpe mer på gangetabellen.

Lærdommen vi har fått sammen, går inn i menneskehetens kollektive bevissthet, og vi kan bruke vår nye kunnskap om skapelse til å gjøre verden bedre.

Bedøver sukker sansene?

sukkerbedoversanseneTidlig i boken «The doors of perception» av Aldous Huxley, beskrives den kjemiske virkningen av meskalin på hjernen. Hjernens drivstoff er sukker, men inntak av meskalin hemmer leveransen av sukker til hjernen.

Vi er jo vant til å oppleve verden gjennom et svært begrenset vindu, siden hjernen vår filtrerer bort det aller meste og sørger for at vi ikke skal bli overveldet av alle inntrykkene og all informasjonen vi egentlig er i stand til å motta. Meskalininntaket åpner ifølge boken tydeligvis dette vinduet. Samtidig som det altså bremser sukkerleveransen.

Det er derfor nærliggende å spørre: Er folk flest enda mer bedøvet enn vi trenger å være, på grunn av høyt sukkerinntak? Og er vår manglende evne til å se helheten, føle medansvar for verden og se skjønnheten rundt oss også relatert til for mye sukker? Da har vi i tilfelle flere gode grunner til å redusere sukkerforbruket enn bare de kjente helseårsakene.

Vil et redusert inntak av sukker rett og slett gi en sterkere livsopplevelse?

Drikk maten din

drikkmatendinMange er overdrevent opptatt av næringsinnholdet i det vi spiser. De teller gram av sukker eller protein, og inndeler måltidsrasjonene sine basert på noen få næringsstoffer som utgjør en forsvinnende liten brøkdel av matvarenes egentlige innhold. Som om hvis du la en liten dråpe omega-3 på tallerkenen, så ville det kunne erstatte å spise en fisk. Eller en mikroskopisk prikk av antiokdidanter og et lett dryss sukker skulle kunne erstatte en frukt.

Det er bare å legge matvaren på vekten, så ser man at denne tilnærmingen fører galt av sted. Hvis næringsinnholdet utgjør bare en tidel av vekten, hva er da resten? Og er disse andre ni tidelene helt uviktige? Eller er det noe man overser?

Frukt og grønnsaker er ikke bare fulle av vitaminer og antioksidanter, de er også eksempler på naturens aller beste måter å lagre vann. Så vi bør spise frukt og grønt ikke bare på grunn av det vi tror er næringsinnholdet, men fordi kroppen vår trenger vann. Vi spiser altså for å drikke. Alle vet jo at en agurk er nesten bare vann, men f.eks isbergsalat inneholder også hele 96 prosent.

Sammen med vannet, er det kanskje andre uoppdagede byggesteiner som er viktige for kroppen, som finnes i matvarene. På 1900-tallet trodde ernæringsekspertene at en passe miks av karbohydrater, protein, fett og mineraler var alt kroppen trengte. Men folk som fikk dette, ble fortsatt syke. Mye senere ble vitaminene oppdaget. Og først da gikk det opp for forskerne at f.eks appelsinen hadde hatt vitaminer hele tiden.

Selv om vi kjenner mange næringsstoffer, kan det altså fortsatt finnes flere. De kan du allerede nå nyte godt av, sammen med alt det viktige vannet som er så effektivt lagret – så drikk maten din!

Viljestyrt evolusjon

Gjennom naturfagtimene har vi lært om evolusjonen. Darwins forklaring er fremdeles den aksepterte for hvordan livet på jorden har utviklet seg gjennom artenes stadige tilpasning til miljøet rundt seg. Men forståelsen av Darwins lære har forandret seg. Mens vitenskapen tidligere har ment at denne tilpasningen skjedde gjennom tilfeldige mutasjoner som gjorde noen varianter av organismer, planter og dyr bedre i stand til å klare seg enn de andre, heller dagens forskere til andre årsaker for den gradvise utviklingen av artene.

Av alle utslag en helt tilfeldig genetisk mutasjon kan gi, er det ikke spesielt sannsynlig at det skulle føre til egenskaper som var til hjelp for overlevelsen. Som Ervin Laszlo skriver: «Da ville biologisk evolusjon være prisgitt en dobbel tilfeldighet: Den tilfeldige variasjonen av den genetiske koden, og tilfeldigheten av om akkurat denne mutasjonen ville være til fordel i artens miljø.» (Science and the akashic field – an integral theory of everything, 2004/2007)

Tilfeldige mutasjoner kunne like gjerne ført til en annen farge på pelsen eller sterkere kroppslukt, mens det dyret trengte var en lengre og mer bevegelig tunge.

Er det ikke mer nærliggende å tro at organismene har tilpasset seg miljøet de lever i fordi de har ønsket det selv, enn at slumpmessige mutasjoner har gitt dem fordelaktige egenskaper? Dette er kjernen i teorien til Lamarck, som forøvrig lanserte den allerede 50 år før Darwin og endelig begynner å få fortjent anerkjennelse. Virker det ikke mer sannsynlig at kolibrien en gang i tiden har hatt så veldig lyst på nektaren i bunnen av blomsten at den har klart å utvikle et langt og tynt nebb? At trær på forblåste steder har blitt smidige fordi de selv ville holde seg oppreist istedenfor å brekke? At dyr som jakter om natten har fått spesielt godt syn fordi de trengte mer informasjon enn det hørselen kunne gi dem?

Laszlo nevner forsøk som belyser nettopp dette: «Enda mer påfallende er eksperimenter gjort med bakterier, hvor genene for å forbrenne laktose er blitt deaktivert. Når bakteriene så fóres utelukkende med melk, muterer noen av dem straks tilbake akkurat de genene som trengs for å forbrenne laktose igjen. Utfra kompleksiteten i den genetiske koden selv hos enkle bakterier, er det astronomisk liten mulighet for at akkurat den responsen skulle ha skjedd helt tilfeldig.»

Det er altså på tide å tenke om igjen på hvorfor evolusjonen finner sted. Forandringer i genmaterialet for å tilpasse seg miljøet kan skje så raskt som over bare én generasjon. Planter og insekter som blir utsatt for giftstoffer, stokker om på akkurat de riktige genene og utvikler resistens mot giften.

Forøvrig trenger ikke forandringer i overlevelsesevner være genetiske for å få varighet gjennom generasjoner. Alle arter kommuniserer jo også. Hvis et dyr gjennom erfaring har oppdaget en effektiv måte å bevege seg på for å unnslippe en trussel, vil det lære bort denne evnen til sine barn. Dermed utvikler arten seg til å bli raskere og smartere, også uten at noen gener er forandret.

Menneskets utvikling er også mye mer styrt av våre ønsker enn av genetikk. Alle nyskapning skjer fordi noen ønsker å finne frem til bedre løsninger og bedre produkter enn de eksisterende. Richard Dawkins mener at slike større og mindre teknologiske fremskritt kan sidestilles med mutasjoner.

Så vi kan spørre oss: Flyr fuglene fordi noen av dem en gang i tiden tilfeldigvis ble født med anlegg til vinger, eller utviklet de vinger fordi de var tvunget til eller ønsket å fly?

Tilbakevirkende kraft

Du har hørt om tilbakevirkende kraft. Oftest i forbindelse med regler som endres, som blir satt til å gjelde også for forhold som inntraff før regelendringen. Dermed påvirker regelen tilbake i tid. Det har folk flest ingen problemer med å godta.

Men det finnes tilbakevirkende krefter andre steder også. Hvis f.eks en kule ligger på kanten av en grop og slippes, vil tyngdekraften sørge for at kula ruller ned i gropa. Sekundet før var kula på kanten, nå er den på bunnen. Kula ble påvirket av en kraft som virket fra bunnen av gropa, tilbake i tid til der kula var et sekund tidligere. Tyngdekraften trekker til seg ting fra der de var før, til dit de er nå, såfremt ingenting holder dem tilbake.

Målene våre er også en slik tilbakevirkende kraft. Straks du har satt deg et mål, har du skapt en grop og plassert deg selv på kanten av den. Og såfremt du ikke klamrer deg fast, men slipper deg løs, vil du trekkes mot målet ditt i bunnen.

Når du ser det på den måten, vil målet føles mye mer oppnåelig. Det er ingenting som kan hindre deg i å nå frem, så lenge du setter deg i bevegelse. Akkurat som kula og tyngdekraften. Den tilbakevirkende kraften fra målet ditt vil fortsette å trekke deg inn. Fra der du var tidligere, til dit du skal.

Bare et tre?

De mulighetene vi utelukker ved å sette merkelapper på ting – «det er et tre» – frarøver oss den energien som egentlig finnes der fra de andre mulighetene.

Treet er også ly for været, det er hus for fugler, det er saftige og næringsrike frukter eller nøtter, det er styrke og smidighet som takler alle forhold, det er livskraft, det er klatrestativ for barna, det er ved til kalde dager, det er historietime når man teller årringer, det er elskovsrede og slagmark for ekorn og smådyr, det er oksygen og fotosyntese, det er skiftende farger, det er årstid, det er lyder av vind i greinene, hakkespett mot stammen, knekte kvister, rasling av løv, det er teksturer og overflater, det er skumle skyggefigurer og vakre skulpturer, det er uvurderlig byggemateriale, det er papir, det er julefeiring, det er broer, båter, møbler, leker, det er minner om sterke opplevelser, det er trygghet og holdepunkt, det er forventning om nye dager.

Kjente du energien du fikk bare av å se for deg treet utfra disse andre mulighetene? Den energien velger vi bare bort, istedenfor å suge den til oss. Og sånn er det med alt som omgir oss. Alt er så mye mer enn bare «et tre».

Synkronisitet

Synkronisitet er begrepet som brukes om meningsfylte tilfeldige sammentreff. Begrepet ble lansert av Carl G. Jung, og er fyldig behandlet i hans bok «Synchronicity – An Acausal Connecting Principle». Han mente at akkurat som hendelser kan være forbundet gjennom årsak og virkning, kan de også være forbundet av mening – selv uten årsakssammenheng. Boken står høyt på lista over de neste bøkene jeg kommer til å lese, ikke minst etter siste møte med fenomenet.

Jeg hadde nettopp ommøblert rommet til datteren min, tok et bilde av hvordan det var blitt og sendte til fruen, med teksten «Sånn er det nå». Like etterpå – vi snakker sekunder – lød det et meldings-pling på telefonen. Ikke fra fruen, men fra faren min. En bildemelding som viste hvordan det så ut hos foreldrene mine, med teksten «Slik er det no». Tilfeldig? Eller ikke?

Noen lar slike ting passere med et smil eller skuldertrekk og tenker «det var pussig», og lar det bli med det. De som er mer opptatt av synkronisitet, leter gjerne etter hva dette sammenfallet av hendelser kan fortelle. Hva er meningsinnholdet? Om ikke annet, så er det en liten vekker og en påminnelse om å være oppmerksomme på det som omgir oss.

En tidligere synkronisitet jeg opplevde, var etter at jeg hadde skrevet en innføring for Stereofoto Norge om det stereoskopiske begrepet HIT – som står for Horizontal Image Translation. Tittelen min var «HIT, men ikke lenger». Dette skrev jeg en tidlig morgen på pendlertoget. Da jeg var ferdig, sjekket jeg FB, hvor den aller første posten var en venn av meg som linket til en artikkel, og kommenterte med «Hit, men ikke lenger».

Om jeg var litt døsig tidligere, så våknet jeg i hvert fall da!

Pure Potential 4

The weekend is approaching, a good time for movies. Today I write about the movie in which you’re starring, and which probably is the sequel.

PurePotentialPoster_v2If you are young, you have already heard or will eventually hear ideas about life and death. Most likely that you only live right now, you came to be by chance, and after living for a while, you die. Or that you came to be by chance, but when you die, a part of you continues to live on somewhere else.

None of this can be proved or disproved. Either way you will never know in this life how your next is possibly going to be, whether you think you just cease to exist or reach some kind of heaven or hell. The criteria for going one place or the other, varies with who you ask. Not an easy question to answer, and not one to influence how to live your life here and now.

But what if there’s another story of life – namely that you’ve tried it before? And to grow further and get to know yourself better, you chose the circumstances, people, era and challenges you’d like to meet – prior to trying again? And everything happens according to your own wishes? But the memory of your choice was reset upon arrival (yes, birth), so you got the pleasure of discovering everything anew. This too can neither be proved nor disproved, but is a much more interesting point of view.

Wouldn’t you be a little more curious about how things happen, who you meet, why you have chosen these particular challenges and what lessons you’re here to learn? Wouldn’t everything be a little more exiting? Not least diving into your own depths to rediscover everything you already know? Be aware of the resources and infinite possibilities you carry within?

Then you can figure out how this sequel you’re starring in – let’s call it «Pure Potential 4» (or maybe 833) – builds upon but differs from the previous ones. And why there was a need for yet another sequel. Are there any loose ends? Maybe there’s an overarching theme that everything revolves around? And what might the preceding themes have been? Maybe something like this:

Pure Potential
(the beginning of the series)

Pure (Pessimistic) Potential 2

Pure (Positive) Potential 2,5
(this was released in a hurry because the pessimistic one was a major flop)

Pure (Passionate) Potential 3

Pure (Playful) Potential 4

Pure (Prequel) Potential 5?
(yes, like any great series, there’s probably a prequel too – or maybe Yoda shuffled the episodes)

In each round – every sequel – you get to know yourself and life itself a little better. You can seek advice from your previous experiences by listening to your inner voice. You don’t know where you’re going, but can get an idea of where you’ve been. Instead of speculating on where I end up when I die, I’d rather find out why I’m here now.