Ingen der oppe

IngenDerOppeDu vet at det ikke sitter noen der oppe som forlanger eller forventer noe spesielt av noen?

Ingen som blir skuffet eller sinna fordi du gjør det ene, eller fornøyd og glad hvis du gjør det andre. Ingen som dømmer deg. Ingen som belønner deg.

Det eneste som finnes, er noen mekanismer og naturlover for hvordan verden fungerer. Som virker i din favør hvis du forstår dem. Slik det jo er med alt man kjenner til og forstår. Disse mekanismene og naturlovene presenterer seg i nye innpakninger og på nye måter hele tiden, så flere skal få kjennskap til dem. Du kan prøve å finne ut hva de er og hvordan de virker, eller ikke. Du er helt fri, og det er ditt valg og ditt liv.

Men det er uansett ingen der oppe som deler ut verken gullstjerner eller ørefiker. Ingen som mener noe om noe, heier eller buer, eller tar parti for eller imot. Og godt er det.

Nye tider, ny forståelse

Leter du etter visdom og kunnskaper om livet? Gjennom historien er den samme visdommen og kunnskapen formidlet utallige ganger, på ulike måter. De store filosofene, Hermes, Buddha, Konfusius, Jesus, Einstein, Gandhi, John Lennon, Michael Jackson, Neale Donald Walsh, bare for å nevne noen.

Det er slett ikke noen automatikk i at den eldste beretningen er den riktigste – da vil man bare bli sittende fast i gamle dogmer og misforståelser, som svært mange dessverre gjør. Budskapet har nemlig alltid vært formidlet i en slik form at mottakerne var utrustet til å forstå det. For tusener av år siden måtte det fremlegges slik datidens mennesker tenkte. I dag kommer det på andre måter.

Nå tenker vi annerledes, og forstår mye mer av verden. Vi er åpne og mottakelige for mer konkrete, presise og komplekse budskap. Vi vet at banebrytende oppdagelser snur alt vi trodde på hodet, og er klare til å kaste våre gamle forestillinger dersom de nye er mer sannsynlige.

Derfor kan vi nå legge til side de eldgamle bøkene, og heller være oppmerksomme. For budskapet kommer hele tiden, helt til vi forstår. Hvor kommer budskapet fra nå? Hva er innholdet? Hvordan gjenkjenner du det som sant? Hvordan vil du bruke det? Hva kan det føre til? Hva betyr det for deg? Og for verden?

Tanker på menyen

Hjernen skaper ikke tankene eller idéene. Den blir presentert dem, som å bli vist en meny. Den avviser de uinteressante, og aksepterer de gode. Hvis hele menyen er kjedelig, blir den vist en ny meny. Og en ny.

Derfor trenger du ikke å prøve å presse idéene ut av deg selv og føle deg tom hvis det ikke kommer noe. Det er ikke der de er. Bare vær innstilt på å finne dem utenfor deg selv, og bli vist noen du tenner på. Idéene er der allerede, og du trenger bare akseptere dem og tillate at de blir virkeliggjort.

Det er heller ikke dine tanker. «Tankene dine» er egentlig «tankene DU GJØR TIL dine» ved at du aksepterer akkurat disse av den uavbrutte strømmen av tanker du blir presentert for.

Siden du har fri vilje, kan du påvirke denne strømmen selv. Ønsker du å tenke tanker om jul, så kommer de. Samme med tanker om barna, fremtiden, frokosten og katten.

Holder du tanken lenge nok, kommer det en ny tilknyttet tanke. Og en ny. Og en ny. Holder du den enda lenger gir du den moment, og da kan ting skje.

Er jeg snill selv?

erdusnillLa oss tenke oss en vanlig situasjon på julaften. Alle er i god stemning etter et hyggelig julemåltid, og barna er oppspilte og ivrige etter gaver. De roper på nissen, og plutselig kommer det en rødkledd skikkelse med hvitt skjegg og sekk på ryggen. Setter seg ned foran det nærmeste eller ivrigste barnet og spør «Er det noen snille barn her?» eller «Har du vært snill i år?» Men istedenfor å bare rope «Jaaaa!», svarer barnet: «Det har ikke noe å si om JEG har vært snill FØR, det som betyr noe er om DU er snill NÅ.»

Og der er vi ved det som burde være grunnen til og motivasjonen for å gi hverandre gaver. Er jeg som gir denne gaven snill nå? Men er jeg egentlig snill ellers? Har jeg evnen til å være snill? Er denne handlingen et bevis for meg selv på at jeg fortsatt har denne evnen? Hvorfor bruker jeg ikke denne evnen mer? Kan jeg være snillere resten av året? Hvordan føler jeg meg når jeg er snill, slik som nå? Er dette en følelse jeg ønsker å ha oftere? Er det slik det føles å være et godt menneske? Er jeg det?

Det betyr ingenting om mottakeren lever opp til noens krav til snillhet. Det som betyr noe, er om du selv er snill nok til å gi noe – av din godhet – uten å tenke på om mottakeren er verdig nok. Det er ikke noen som skal premieres for god innsats, eller dømmes ved ikke å få en gave. Det eneste du – din nisse – trenger å vurdere, er om du selv er snill nok til å dele det du har med andre, og om det er noe du vil gjøre mer av.

Julen og det nye året er en sjanse til å starte på nytt – til igjen å bli det gode mennesket du kanskje har glemt at du er.

Den forunderlige tiltroen til legene

tiltroenI lys av dopingsakene til det norske skilandslaget, er jeg stadig like forundret over den tiltroen de har til legene sine. Joda, legene har kanskje over 30 års erfaring med behandling av mange andre, men idrettsutøveren selv har tilsvarende lang erfaring med sin egen kropp. Hvorfor lytter de ikke mer til seg selv?

Hvis en utøver har vært plaget av såre lepper lenge, hvordan har hun behandlet dem tidligere, da hun var sin egen lege? Drikker hun nok vann? Og hvorfor skulle en ukjent italiensk krem virke bedre enn vanlig leppepomade, som hun sikkert kunne fått av hvem som helst av lagkameratene?

Flere løpere sier at når de er på landslaget er det nesten bare å møte opp til frokost, og så blir resten tatt hånd om, alt fra skismøring til blanding av drikke. Og de tar imot det som kommer fra legen uten å stille et eneste spørsmål, så hvis legene hadde gjort en feil kunne det like godt vært dem selv som hadde havnet i en tilsvarende dopingsak.

Det er veldig forunderlig at både idrettsutøvere og vanlige folk har en så overdreven tiltro til leger, og lukker øyne og ører for sin egen erfaring og vurderingsevne.

For dette gjelder ikke bare toppidrettsutøvere. Folk flest har samme forhold til fastlegen sin eller til helsevesenet. De kommer til undersøkelse, og etter en overfladisk samtale på et par minutter – som kalles en «time» – får de en resept fra legen. De går til apoteket, skaffer medikamentet, og begynner straks å fylle kroppen med stoffer verken de selv eller kroppen vet hva er. Ofte uten å lese pakningsvedlegget. Og det er slett ikke sikkert at middelet virker som forventet.

På mine to siste møter med min egen fastlege, har jeg fått feil behandling to ganger. Så jeg er der naturlig nok svært sjelden. For noen år siden mente hun jeg trengte en penicillinkur, som førte til at jeg mistet huden på fingrene. Neste gang fikk jeg et middel mot allergiske hosteplager, hvor hovedingrediensen er laktose – når alle vet at melkeprodukter er noe av det mest slimdannende som finnes. Ganske riktig ble virkningen av middelet mye verre enn symptomene det skulle ta bort, så det droppet jeg umiddelbart.

Poenget er at man må være svært skeptisk både til leger og medisiner, og ikke ukritisk stappe i seg alt man får uten å vite hva det er først. Hvis du faktisk lytter til deg selv og kroppen din, får du ofte mye bedre svar enn en lege kan gi. Og det gjelder folk flest like mye som toppidrettsutøvere.

Gangetabellen, igjen??

Vi bruker ofte begrepet «Livets skole». Som om det finnes et fast pensum om livet. Det ville forutsette at livet fortoner seg ganske likt for alle hele tiden, slik at pensumet faktisk er det samme. Men slik er det jo ikke. Den verden vi selv vokser opp i, er en ganske annen enn den våre foreldre har opplevd. Som igjen var helt annerledes enn besteforeldrenes.

Det eneste som er likt, er at verden forandrer seg hele tiden. I store og små steg. Men det skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi vi er der og deltar selv, som skapere.

Noen av vår første reaksjoner som barn når foreldrene viser eller sier at «slik er det», er instinktivt å spørre «må det være sånn?» Og så prøver vi å gjøre det eller forstå det på en annen og bedre måte. Dermed er vi i gang med å skape vår egen virkelighet. Og har uten å vite det fått vår første leksjon. Ikke i livets skole, men i skapelsesskolen.

Hver dag lærer vi mer om hvordan vi skaper verden rundt oss, ved å se de direkte konsekvensene av hva vi tenker og gjør. Tankene og handlingene våre gjør at verden forandres. Noen endringer syns vi er til det bedre, andre er vi mindre fornøyd med. Litt etter litt forstår vi akkurat hvilke måter å tenke på og hvilke handlinger som skaper de konsekvensene vi ser rundt oss.

50- og 60-tallet ble ikke til av seg selv. Verden slik den fortonet seg da, ble skapt av dem som opplevde den perioden. Fordi det var slik de – bevisst eller ubevisst – tenkte at livet var eller skulle være. Vi får ikke noe nytt 60-tall nå, for vi har tatt med oss det som var bra derfra, og forkastet det som var dårlig. Vår nåtid og våre liv er derfor skapt av oss selv. Hvis vi liker det slik og ønsker mer av det samme, kan vi fortsette med den skapelsen vi gjør nå. Men mange ønsker det annerledes.

Da må vi se omkring oss hvordan verden fortoner seg i dag, og hvilke leksjoner den gir som vi kan hente kunnskap og erfaringer fra. Den utgjør da et nytt semester med nyttig lærdom. Ikke i livets skole. Men i skapelsesskolen.

Når man trener på gangetabeller eller grammatikk, gjør man det igjen og igjen, helt til det sitter. Først da går man videre. Og som alle har erfart: Da trenger man ikke ta det frem igjen siden. Når man forstått leksjonen, opplevd mestring og fått læringsutbytte, kan man gå videre og bruke den nye kunnskapen til noe nyttig.

I verden rundt oss er det også ting som skjer igjen og igjen. Land kriger mot hverandre og myndigheter gjør de samme feilene som tidligere. Vi som mennesker opplever stadig samme type konflikter og vanskelige situasjoner. Hvorfor gjentar de seg hele tiden? Det er rett og slett fordi vi ikke har forstått de leksjonene i skapelsesskolen – at disse situasjonene er skapt av hvordan vi selv tenker og handler. Vi har ikke lært av dem ennå.

Når vi skjønner hvordan vi kan skape disse situasjonene annerledes, først da kan vi gå videre. Da har vi opplevd mestring. Da kommer ikke de samme uønskede situasjonene tilbake igjen – noensinne – og vi slipper å terpe mer på gangetabellen.

Lærdommen vi har fått sammen, går inn i menneskehetens kollektive bevissthet, og vi kan bruke vår nye kunnskap om skapelse til å gjøre verden bedre.

Bedøver sukker sansene?

sukkerbedoversanseneTidlig i boken «The doors of perception» av Aldous Huxley, beskrives den kjemiske virkningen av meskalin på hjernen. Hjernens drivstoff er sukker, men inntak av meskalin hemmer leveransen av sukker til hjernen.

Vi er jo vant til å oppleve verden gjennom et svært begrenset vindu, siden hjernen vår filtrerer bort det aller meste og sørger for at vi ikke skal bli overveldet av alle inntrykkene og all informasjonen vi egentlig er i stand til å motta. Meskalininntaket åpner ifølge boken tydeligvis dette vinduet. Samtidig som det altså bremser sukkerleveransen.

Det er derfor nærliggende å spørre: Er folk flest enda mer bedøvet enn vi trenger å være, på grunn av høyt sukkerinntak? Og er vår manglende evne til å se helheten, føle medansvar for verden og se skjønnheten rundt oss også relatert til for mye sukker? Da har vi i tilfelle flere gode grunner til å redusere sukkerforbruket enn bare de kjente helseårsakene.

Vil et redusert inntak av sukker rett og slett gi en sterkere livsopplevelse?